Mellom dalførene var det vanskeligere å ta seg frem. Likevel, og selv før det ble veier over fjellet, var det en god del samkvem mellom Gudbransdalen og Østerdalen. Mellom de to dalførene gikk det, for eksempel, svære kvegdrifter hver høst.

På Jørstadmoen ved Lillehammer kunne det være samlet mange hundre dyr rundt omkring på vollene. Kvegdriften var en effektiv form for transport: Kjøtt, huder og skinn transporterte seg selv. For å frakte andre varer enn levende kveg, var sommeren den vanskeligste tiden. Da måtte man helst ty til kløv på hesteryggen.

Om vinteren var det lettere å kjøre fjellslåtten til gards og å komme seg over til nabodalføre for å omsette gardsproduktene. Det var på vinterstid at bøndene i flokk og følge, med hest og slede, la ut på lange "ferdaturer" over det som nå kalles birkebeinerfjellet.

Fra Øyer og Lillehammer bar det innover mot Åstadalen, videre rake veien over fjellet til Østerdalen eller i mer nordlig retning til Femundstraktene og "stormartnan" på Røros. Der var det til og med svensker og samer, som kunne ha gode varer i bytte. Det var fortalt at bønder fra Mjøsdistriktene dro helt fra Funesdalen i Sverige, og med seg hadde de mat i "ferdaskrin", for til hestene og redskap for å lage en våg eller handspik om de ble sittende fast i et myrhøl, en bekk eller en snødrive. Staker ble satt ned om sommeren for å vise hvor lendet var noenlunde frambart.

Sladene var bygd forulende, og så lenge ferdafolket dro i flokk og følge, tok de seg frem så og si over alt. Gjennom einkrake og kjerringris over søkk og ufs, gikk det alt det hestene greide å dra. det var nok hestene som tok de hardeste takene i birkebeinerfjellet den tiden. Men på Stai eller Messelt var det løfte om havre og hvile, og en lun stall. Det fins fremdeles varder, merker og minner fra den tiden. Godt gjemt i myr og kulp ligger heller, klopper og bruer fra den gamle "Østerdalsveien". Og dagens stier er for en stor del lagt der kløyvveiene gikk.

Torstein Skevlas og Skjervald Skrukkas ferd med Håkon kongsbarn i januar 1206 er en velkjenthistorie. Mindre kjent er det at pilgrimer senere i middelalderen dro over Åstadalen på sine fedre til Nidaros. Med Hamar eller Lillehammer som utgangspunkt trasket de over Ringsaker- eller Øyerfjellet og krysset Åstadalen et eller annet sted, sannsynligvis nord for dagens birkebeinerløype. Øysteinskilden ved storstilen i lia ned mot Åstadalen bød på en kjærkommen rast.

På østsiden av elva ble det motbakker opp til Prøva, det høyeste punktet på den nåværende "Birkebeinerveien", derfra lett lende utover til Messelt i Østerdalen, og så var det å følge "tjodveien" de lange milene til Nidaros. Da Lillehammer ble kjøpstad i 1827, ble det straks langt planer om en vei over til Østerdalen. Mange mente at veien burde ta utgangspunkt i Øyerbygdene. "Stavsmarten" på Tretten var den gang enda mer betydlig enn i dag. Her ble mange slags varer kjøpt og solgt, og det var om å gjøre å trekke til seg østerdalsbønder, som var blitt rike på trelastkonjunkturene.

En av Øyers betydligste menn i siste halvdel av forrige århundre var Amund Tande. "Østerdalsveien" ble et livsmål for ham, men slike "vanvittige" ideer møtte motstand. det fortelles at Tande, for ergre skeptiske øyværinger, en senvinterdag kjørte med karjol på skaren over til Østerdalen og tilbake. Den birkebeinerrekorden står fremdeles!

Sommeren 1873 dro kong Oskar Den 2. norsover Østerdalen på kroningsferden til Trondheim. På Messelt ble det fest og stor stas. Forkjemperne for den nye veien over fjellet håpet at kongen ville velsigne planene. Men det skulle gå innpå hundre år før "Birke- beinerveien" var en virkelighet. den ble åpnet i 1960, men det er fortsatt ingen realistiske planer om å gjøre den til helårsvei.

Det var i perioden 1890-1910 at de fleste fjellveiene våre ble bygd. en virkelig etappe på veien mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen var "Thoreveien", strekningen fra Sjusjøen, over Storåsen, Akkajøen, Storstilen, ned til Åstbrua. Veien fikk navn etter Thore Bjerke, brukseier, handelsmann og veibygger. Bjerke hadde en finger med i så mangt, men lese og skrive, det kunne han ikke. Det fortelles at han i en notisbok tegne ned de varene han solgte. en dag kom det en kar som skulle skulle gjøre opp for en slipesten, og da ble Thore i beit. Han hadde en del rundinger i boka si og mente de forestilte oster. Men så skrattet han høyt og mumlet for seg selv: "Nei du Thore fortære, nå har du glømt å sette høl i`n."På folkemunne i Ringsaker, og i tallrike historier, har han senere gått undernavnet "Thore fortære". 1881 står det på minnesteinen over Thore Bjerke på Sjusjøen, i veikanten et par hundre meter nedenfor der birkebeinerløypa krysser veien inn mot Kroksjøen. Det var det året "Thoreveien" ble åpnet.

Når østerdøler eller gudbrandsdøler skulle delta i skirenn i nabodalføret, gikk de gjerne over fjellet både til og fra. Særlig i 1920-årene var det mange fra Lillehammer som deltok i de større rennene i Østerdalen. Det var langrenn lørdag og hopprenn søndag, og alle måtte delta i begge disipliner. Det er bare kombinert- plasseringen som ga premie. "Seksa" med premieutdeling og dans søndag kveld like obligatorisk. Det er fortalt at Halvor Kampen, en av foregangsmennene for Birkebeinerrennet (det er først og fremst Halvor som skal ha æren for birkebeinerløypa), var nokså døgervill da lillehamringene tidlig mandag morgen la i vei oppover lia vest for Glomma for å gå på ski hjem. Men da de kom opp på fjellet, var Halvor i sitt ess; og selv om han brøytet løype, var han på Lillehammer i god tid før de andre. Ennå i de første tiår av av dette århundre var skiene et viktig fremkomstmiddel - til krambu, til skole, til lensmann, kirke og jordmor. Etter hvert ble det merket skiløype mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen. slik ble birkebeinerløypa til, selv om den delvis går i trakter lengre sør enn der de viktigste ferdselsveiene gikk i gamle dager.