Birkebeinernes fører, kong Sverre, hadde tilkjempet seg makten over det meste av landet, da han døde i 1202. Men i Viken og over Oplandene var baglerne sterkest. Under Haakon Sverressøn stilnet kampen av, men da han døde 1204, blusset den opp igjen.

Haakon Haakonssøn ble født på Folkisberg i Østfold et par uker etter farens død. Men kongesønnen ble etterstrebt av baglerne, og like før jul 1205 flyktet noen birkebeinere med barnet for å føre det til høvdingen sin, kong Inge i Nidaros. Julaften kom de til Hamar, og fortsatte til en liten gård ved Lillehammer, hvor de holdt seg skjult i julen.

Da de brøt opp for å dra videre, i januar 1206, turde de ikke fare den vanlige veien gjennom Gudbrandsdalen, så de dro over fjellet til Østerdalen. På denne turen led de meget vondt av stygt vær, frost og snø. Under uværet dro de to beste av dem, Torstein Skevla og Skjervald Skrukka, i forveien med barnet, og nådde Velberget ned i Østerdalen, hvor bøndene tok vel imot dem, lånte dem hester og viste dem vei videre nordover.

Bak sagaens knappe beretning om denne birkebeinerferd, ser vi for oss de to menn, der de kjemper seg fram over fjellet i forrykende uvær uten å tenke på å snu eller gi opp. De følte det som om det var landets framtid det gjaldt, og satte inn alt de eide av mot, krefter og vilje for å bringe i sikkerhet det barn de håpet skulle bli Norges konge.

Haakon Haakonssøn gjorde slutt på borgerkrigene, og under ham hadde landet sin storhetstid i middelalderen. Birkebeinerferden skapte Norgeshistorie.

Ideen til Birkerbeinerrennet er hentet fra denne historiske birkebeinerferd. Hovedhensikten med rennet har dog vært å gi vår nasjonalidrett nye impulser.

At det var et naturlig behov for dette mer praktiske renn ved siden av vanlig langrenn, viser den sterke tilslutning og den store interesse rennet omfattes med.

Den aller første birkebeinerstarten, var på idrettsplassen Engevold på Rena, i 1932.