|
|
|
Vidar Sandbeck ble født 21.
juli 1918 på Åsta vest i Åmot. Mora het Henny Aliad Larsen og faren het
Aksel Myra. Vidar hadde to eldre brødre som het Arnold og Peder. Han hadde
også to søstre, Signe og Mildrid. De vokste opp i trange kår. Hjemmet var
preget av fattigdom, men humøret holdt dem oppe.
Fra Vidar var 3 år til han var 15 var han sterkt plaget av bronkitt på vinterstid. Og han begynte å skrive fredelige små vers mens han lå med bronkitt. Han begynte å spille fiolin som 9-åring. I tillegg til å spille fiolin spilte han også fele og munnspill. Og han og brødrene var stadig ute og hoppet på ski. Han gikk på folkeskole på Åsta Vest, Vestre Åbu skole, til han var 15 år. Da han var 12 år spilte han for første gang for publikum. Han drømte om å bli den nye Ole Bull. Som 14 åring ble han offisiell spillemann. Han begynte å spille hos pedagogen Einar Schøyen på Hamar. Den siste læreren Vidar hadde, het Bjarne Brustad og han var fiolinist, men også første bratsjist i Filharmonien. Men han sluttet etter hvert, da han innså at han aldri kom til å bli en solo-fiolist. Han hadde blitt for gammel. Levebrødet skiftet mellom skogs, gards, anlegg, sagbruk og bygningsarbeid. Han satset mer på skrivinga etter hvert. Vidar var som 25 åringer flest, for han var også interessert i verdenspolitikken, og spesielt i utviklingen av andre verdenskrig. Men under krigen var dem redder for tyskernes makt, og etter krigen så sa han faren til Vidar at han skulle ha slått dem med tørre never. Sandbeck var en habil fiolinist, og framførte verker av Bach, Beethoven, Paganini og av Straus, og et av glansnummerene hans var: “Souvenir de moscau” av Wienawskij. De konsertene han fremførte var akkompagnert av organisten og pianisten Eivind Veum. Og høsten 1944 fikk den med seg en begavet fiolinist ved navn Leif Jørgensen, så dem ble til en trio. Konsertene hans varte et stykke uti freden, da han hadde blitt medlem av Oslo musikkforening. Da han fikk seg en hybel på Torshov, så var han nære ved og bli orkestermusiker på heltid. Men han fikk leid et hus i utkanten av hjembygda, og da solgte han fiolin og notene tvert å ble snekker. Han snekra hus i Åmot, på Glefsen, i Bærum, for Oslo politi, og han reparerte mye ved Blindern universitet, og etter en stund innså han at han hadde gått fra å være fiolinist til å være alt mulig mann. 40 – 60 år. I 1958 traff han Otto Nielsen i egen person, og han ble da ført inn i studio til NRK. Da han kom inn i studio, fikk han sitt første viseprogram i NRK, og grammofonopptak i universitetets Aula. Og i 1959 kom platene hans ut, og det førte til noen hektiske år med turneer på kryss og tvers i hele landet. Han likte dagene i NRK huset best, men det var også noen negative sider ved det. På løpende bånd ble det show i store studio, egne bygdekulturer, historiske serier, grammofon innspillinger, kåserier, visekvarter, visebøker, representasjon i Svensk og Finsk radio og lunting foran fjernsynskameraene. Ved siden av hadde han enkelte opptrender under messer, utstillinger, bygdekvelder og andre tilstendninger på land og i by. I 1969, døde hans kone Gerd langsomt av kreft, og da ble det stille av opptrendene og turneene. Tre år siden møtte han Målfrid, som han giftet seg med i 1972. Da fikk alt en ny mening. Bokproduksjonen sto stille, og han sa derfor ja til å bli fiolin lærer ved Elverum orkesterskole. I perioden 1974 – 78. I denne perioden ble Målfrid veldig syk, og havnet på rikshospitalet og måtte gjennom en stor operasjon. Det var da han skrev en ny roman, som var i sjøforsvar for dem begge. Slik ble det første bindet av barndomstriologien, senere kom bind II og III. Han viste at han ikke kunne være både visesanger og forfatter. For det krevde en mann hver seg, og han var jo bare en. Han valgte derfor og bli forfatter. Han skrev en god del bøker i perioden 1962-78. Han skrev ”Rundtramper og flatfele” (1962), ”Månen lo over ravneberget” (1964), ”Kjærlighet og gråbeinsild” (1967), ”Kjærtegn på vidvanke” (1970), den selvbiografiske romantrilogien ”Fy skam deg” (1977) og ”Stakkars kroken” (1978). 60 - 65år.
65 - 70år. Når Sandbeck passerte 65år i 1993 begynte hans literære karriere å avta til tross for den fjerde boka i den selvbiografiske bokserien om Påsan ”Husbondens røst” 1982 og ”Anitas dans” i 1983 og ”Far” i 1984. Hele serien (6 bøker) handler om livet hans fra 16 års alderen. ”Far” den sjette og siste boka i Påsan serien handler om perioden fra Den spanske borgerkriger og fram til andre verdenskrig startet i Norge. Skikkelsen ”Far” som blir kalt høvdingen er en ”Hedmarks patriark” høvdingen er kommunist og svært opptatt av hva som skjer i verdenspolitikken. Denne faren leser kommunist avisa, mens kona siterer den lokale ”borgerpressa”. Sandbeck prøver og vise hvor stor forskjell det er på realitetsoppfatningen deres. Selv om ”Far” er en veldig dramatisk bok, inneholder den såpass mye ironi og humor at leseren garanter vil le (om man skjønner humoren i boka). Sandbeck skaper et presist familieportrett, historien blir tilslutt innhentet av de tyske troppene 9. April 1940. ”Far” er en storslagen ending på Påsan serie, i hvert fall etter sigende. I disse årene har han også vært i barnetimen, der han lest opp barnefortellinger bl.a. sine egne. Fra perioden 1988 – 1993 ga han ut disse bøkene: -1988: ”Kanarifuglen” 1989: ”Bryllupet i brua” 1991: ”Ingen” 1992: ”Den store viseboka” 1993: ”Påsan” 75 - 80 år. Vidar Sandbeck er i dag pensjonert. Han har ikke vært aktiv med viseskrivingen siden han fylte 60 år. Fra 60-80 år perioden har han bare skrevet tre viser. I dag bor Sandbeck på Åsta vest og driver med treskjæring i sin fritid. Også hagestell og plenklipping er en del av Sandbecks hverdaglige sysler.
|
|
|
Forside
| Skolen vår | Prosjekter | Elevsider
| Ansatte Send gjerne
kommentarer om skolens hjemmesider! |
Sandbecks seks siste
verk var ”Fy skam deg” (1977), ”Stakkars kroken” (1978), ”Trøste oss” (1979)
”Husbondens røsk” (1982), ”Anritas dans” (1983) og ”Far” (1984). Disse
bøkene er også kalt bøkene om Påsan. De var ikke totalt skjønnlitterære
siden de reflekterte en stor del av Sandbecks liv. I de tre første bøkene
fra serien får vi innblikk i Sandbecks barndom og ungdom. Her møter vi den
unge og kunstneriske Sandeck og faren Aksel som var en streng husfar og
overbevist kommunist. I de andre Påsan bøkene får vi lese om Sandbecks liv
som snekker, selger og handelsmann. Bøkene om Påsan har fått strålende
kritikker. De lød blant annet slik: ”Full av poesi, humor og skarpe
iakttakelser, prosalyrikk av høykvalitet. Og hylende morsom og satirisk og
på samme tid et bittert tidsdokument.” I år 1980 fikk Sandbeck spellemanns
ærespris og ble også belønnet med Åmotprisen i 1984. Denne fikk han for det
meste for hans verk av Påsan bøkene.