Barnegråt, et par triste ballader, en sang som minner om introen til et nsync album og noe påfyll. Du starter cd-en og hopper rett inn i noe som minner om krig eller cowboyer og får en dommedagsintro over ørene. Dear God .. åjada, det er Marilyn Manson. Med sitt forrige studioalbum, "Mechanical Animals", slo Marilyn Manson ganske godt an, med låter mye mer diskovennlige enn noen gang. Med Holy Wood er bandet tilbake på "Antichrist Superstar" – nivået, der Marilyn Manson er kongen som synes synd på seg selv og alle andre ikke er verdt noe. Plata er trist, dyster og depressiv hele veien, og den kommer nok dessverre til å forårsake flere selvmord enn spontane fester. Det er ikke vorspiel-musikk, men passer perfekt til fansen.

Tekstene henvender seg stort sett til Gud og hva han gjør/ har gjort med menneskene, men det skyldes vel også på andre, for eksempel hele samfunnet. De fleste sangene er godt bygd opp med godt innhold, med mindre man har en sterk gudstro. Sitat fra sang nummer 11; "We’re on a bullet and we’re heading straight into God. Even he’d like to end it, too".

Musikken minner som sagt veldig mye om "Antichrist Superstar"- plata, men bandet har utviklet seg mer når det gjelder bruk av instrumenter og lydeffekter. Noen sanger skiller seg ut som ganske OK å høre på, men de fleste blir bare skriking og tull på gitaren. De har imidlertid fått det til når de gjelder de rolige sangene. De er behagelige å høre på, og tekstene er ikke så grufulle som man skulle tro.

Etter den kommersielle og diskoinspirerte "Mechanical Animals" er Marilyn Manson tilbake med sitt vanlige tunge og depressive jeg. Sanger å legge merke til: Nummer 10 "The Nobodies", nummer 7 "In The Shadow Of The Valley Of Death" og nummer 4 "Disposable Teens". Om du er en fan av Marilyn Manson er denne plata noe for deg, men ellers burde du spare pengene dine.