|
OL-bulletin nr. 8
Har du
følt deg som sild i tønne noen gang? Frister det å prøve? Da er det
bare å ta en tur i Storgata på Lillehammer etter et eller annet
arrangement. Da er det så mye folk der at den berømmelige silda har
bedre plass. Og hvis du er kortere enn to meter kan du gi opp å se
noe annet enn rygger og hoder på de andre "sildene". Vi skulle tro
at halvparten av landets befolkning var i Storgata samtidig, selv om
det selvfølgelig ikke er sant.
Du kan
føle deg som sild i tønne på bussene også. Hvis det kommer noen
buss. I går skulle vi teste busstilbudet; lokalbuss, hurtigbuss,
ekspressbuss, skyttelbuss, bybuss, småbuss, akkreditert buss og
LOOC-busser. Det er bare å velge. Men det er viktig å velge riktig.
Vel
utstyrt med busspass var vi optimister. Men det begynte ikke så bra.
Da vi reiste hjemmefra skulle vi først bruke småbussen til byen. Den
går hver halvtime. Vi måtte vente tre kvarter før den endelig kom.
Rundturen på en halvtime var blitt til 55 minutter. Fordi vi gikk på
lengst unna sentrum fikk vi sitteplass. To av de 17 sitteplassene
var dermed okkupert. I tillegg var det 13 ståplasser på bussen i
følge skiltet lengst framme. Men enten kunne ikke sjåføren telle så
langt, eller han ga opp. For innen vi kom til byen var det minst 50
mennesker på småbussen. Og da er den full!
Da vi
skulle videre på Lillehammerbussen måtte vi først finne den, og det
gikk for så vidt greit. Vi skulle bruke hurtigbuss, fordi busspasset
ikke gjelder på ekspressbussene og skyttelbussene - for nordmenn.
For utlendinger er det greiere, deres busspass gjelder på alle
busser, selv om busspassene er akkurat like og kjøpt på samme sted.
Kan det ha noe med å gjøre at bussjåførene har gitt opp å forklare
på "fremmedlandsk" hvordan systemet fungerer. Jeg har en sterk
mistanke om det, for de første dagene gjaldt samme regler for alle
innehavere av busspass.
Hurtigbussen var en velbrukt sak fra midten av syttiåra. Men det sto
på frontruta at biltilsynet hadde godkjent den som OL-buss, og
setene var gode, så vi tok sjansen. At vi var nesten en halvtime
forsinket allerede før bussen kom avgårde gjorde ikke så mye for
oss. Og det skulle bli mer. Vi hadde dagen foran oss. Det var verre
med de som skulle rekke et eller annet.
Men vi
følte oss hensatt til Tyrkia eller andre sydligere breddegrader.
Ulike tungespråk kilte i ørene, og bussen var motorisert slik at vi
greide å holde hele 30 km/t oppover Brøttumskleiva. At vi ble
forbikjørt hele tiden lot ingen seg affisere av. Og at hurtigbussen
var innom stort sett alle tettsteder på turen for å plukke opp eller
slippe av folk hørte liksom med. Så begrepet hurtigbuss må være en
misforståelse selv om vi brukte E-6 en liten del av strekningen. Vi
kom fram til slutt, brukte bare litt over to og en halv timer på de
seks milene, inkludert venting. Hurra for busstilbudet! Reis
kollektivt under OL!
På
nedtur kom vi på en lokalbuss. Selv om den ikke brukte E-6 tok det
ikke lenger tid enn da vi reiste oppover. Ståplass til Moelv, derfra
fikk vi sitte. Og vi satt slik at vi fikk med oss
internkommunikasjonen mellom bussene og trafikklederen på Hamar.
Blant andre meldinger kom; ”Det er bybuss 3 på Hamar. Her er det
ikke folk, så jeg reiser til Lillehammer for å hente noen der.”
Utvidet bybussbegrep?
De som
sier at busstransporten fungerer bra har aldri prøvd tilbudet! For
på Lillehammer ventet flere hundre folk på en buss som ikke var der.
Men den kom etter hvert, regner jeg med. Bussjåførene viser i hvert
fall fleksibilitet til beste for de reisende. Så selv om de får alle
de sure minene fra frustrerte passasjerer er det andre som burde
"henges".
Men
det lokale busstilbudet bommer i hvert fall ikke på retningen. Det
gjorde nemlig en svensk buss. Den trodde Lillehammer lå i
Østerdalen, og oppdaget ikke fadesen før etter 15 mil. Det sies
ingenting om disse passasjerene rakk fram tidsnok.
Selv
om folk kommer tidsnok er det ikke sikkert de kommer inn. I hvert
fall ikke hvis de har kjøpt billetter på svartebørs. For det er
dessverre mange falske billetter i omløp. Det påstås at det er
engelskmenn som har funnet en lettvinn måte å spe på reisekassa si
med. For billetter må alle ha. Det erfarte det tilreisende paret som
ble nektet adgang fordi de ikke hadde billett til sin tre år gamle
sønn. Det er lov å bruke hue av og til! Burde i hvert fall være
det.
Mange
fryktet rene fylleorgier i forbindelse med OL. Særlig fordi det ble
gitt så mange skjenkebevillinger. Men enten er ølet for dyrt, eller
så er det noe annet som har skjedd. Fyllearresten har nemlig ikke
vært i bruk så langt, og politiet melder om lite fyll og
ordensproblemer ellers. Også Krisesenteret har hatt mindre pågang
enn normalt.
Svenskene fikk sitt trøstegull i går. Men også før det så de
framgang. De passerte nemlig Fiji på poengstatistikken allerede i
forrige uke. Det var da svenske reporteres mest positive kommentarer
fortsatt var hvis det var en øvelse der nordmenn ikke kunne ta
medaljer. Svenskekongen var sikker på at de skulle ta en gull selv
om han ikke visste i hvilken øvelse, og han fikk rett. Heldigvis for
svenskene. Og nå har de svenske flaggene kommet fram igjen. Søta
bror viser stigning.
Kirken
deltar også i OL på sin måte. Kirkene er nemlig åpne for besøkende.
Og det er ingen selvfølge i det høye nord, selv om det stort sett er
det i resten av verden. Og selv om vi har kvinnelig biskop, en av de
få lutherske kvinnelige biskopene i verden. Og en av de få biskopene
som har en aktiv skihopperperiode bak seg. Selv om det skjedde lenge
før hun var påtenkt til biskop. Men Lysgårdsbakken tar hun ikke
sjansen på å prøve. Innerst inne tror jeg allikevel det kribler litt
i henne når hun tenker tilbake på da hun selv satte utfor hoppet.
Selv om bakkene hun hoppet i da var mindre.
De er
amerikanere. De som vil omvende deg når du møter dem på gata. Og som
sier Jesus loves you og God bless you når du ber dem dra til
helvete. Og som ikke har skjønt at nordmenn flest har et annet
forhold til religion enn dem selv. Men derimot ser på OL som en
misjonsmark.
Når vi
er inne på amerikanere. De har oppdaget sparken. Sparken som
effektivt, men eksotisk, framkomstmiddel. Og hadde vært praktisk
mulig for dem hadde mange kjøpt med seg denne "handlekurven på ski"
som souvenir fra det kalde landet langt der nord. Kanskje spark kan
bli den nye store eksportartikkelen vår?
Selv
om det ikke er tvil om hvor OL arrangeres er jeg er allikevel glad
jeg bor i den perifere delen av OL-området. For her går det an å
leve et tilnærmet normalt liv, og i tillegg har vi det yrende
folkelivet uten at skaper fullstendig kaos. Og hva som skjer etterpå
er det ingen som vet. Bortsett fra at vi får en ny tidsregning i
innlandet.
Etter OL.
E-post til Jan:
jan.utengen@amot.gs.hm.no |
